Å Gjenoppleve Alt Igjen... Hvorfor Spiller vi Traumatiske Minner på Nytt?

---

Har du noen gang lurt på hvorfor man i terapi noen ganger må konfrontere vonde minner fra fortiden? Dette fenomenet er forankret i prosessen med emosjonell desensitivisering, som er avgjørende for psykisk helse.

Å lære å kontrollere reaksjonene på traumatiske minner

Desensitiviseringsprosessen innebærer bevisst eksponering for traumatiske minner under terapeutiske økter.Hensikten er imidlertid ikke å gjenoppleve fortiden uten mål tvert imot, målet er å lære pasienten å kontrollere sine reaksjoner på smertefulle minner.

Å inkludere kroppsarbeid i denne prosessen er også et viktig element, ettersom traumer ofte er nært knyttet til kroppslige erfaringer og fysiske reaksjoner.

I løpet av denne prosessen skjer det betydelige endringer i det limbiske systemets funksjon, som omfatter både kortikale og subkortikale hjernestrukturer. Disse endringene bidrar til å redusere overdrevne emosjonelle reaksjoner, noe som muliggjør en gradvis tilpasning til tidligere erfaringer.

Det autonome nervesystemets rolle (ANS): Ubalanse og traumer

Det autonome nervesystemet (ANS) har fått navnet sitt fordi det fungerer uavhengig av bevisst kontroll. Det består av to hoveddeler:

• Det sympatiske systemet, som fungerer som en "gasspedal" og er forbundet med energibruk.

• Det parasympatiske systemet, som fungerer som en "brems" og er ansvarlig for å bevare energi.

  
  

Samarbeidet mellom disse to delene regulerer kroppens energiflyt, og balansen mellom dem er avgjørende.Det sympatiske systemet opprettholder blodomløp, årvåkenhet og handlekraft spesielt i situasjoner med innsats og stress, både positivt og negativt.Det parasympatiske systemet, derimot, styrer fordøyelse, regenerasjon og igangsetting av sosiale atferder hovedsakelig i hvile- og avspenningsfaser, men også i den defensive «frys»-responsen.

Ved traumer oppstår ofte en ubalanse mellom disse to systemene og en overreaksjon på emosjonelle og sensoriske stimuli. Dette kan vise seg som irritabilitet, impulsivitet, aggresjon, angst og redusert evne til å håndtere stress og gjenopprette indre balanse.

I traumeforskning brukes ofte begrepet «autonom ubalanse».Sympatisk aktivering forbindes da med kamp-/flukt-responsen, frigjøring av adrenalin, økt hjertefrekvens og omdirigering av blod fra organer til muskler.Parasympatisk aktivitet er derimot knyttet til frigjøring av acetylkolin, muskelavspenning, redusert puls og regulering av pust.

I lang tid ble det hovedsakelig det sympatiske systemet som ble assosiert med traumatiske reaksjoner, mens det parasympatiske systemets viktige rolle i trusselresponsen ble oversett.

Endringer i det limbiske systemet: Tilpasning til tidligere erfaringer

I løpet av denne prosessen skjer det betydelige endringer i det limbiske systemets funksjon, som omfatter både kortikale og subkortikale hjernestrukturer. Disse endringene bidrar til å redusere overdrevne emosjonelle reaksjoner, noe som igjen muliggjør en gradvis tilpasning til tidligere erfaringer.

Biokjemiske aspekter ved terapi: Reduksjon av kortisol og psykisk motstandskraft

På det biokjemiske nivået påvirker aktiveringen av det autonome nervesystemet under terapi utskillelsen av stresshormoner, som for eksempel kortisol. Når kroppen gradvis tilpasser seg tidligere erfaringer, fører dette til en redusert frigjøring av kortisol, noe som har en positiv innvirkning på den emosjonelle velværen.

Denne prosessen bidrar til utviklingen av varig psykisk motstandskraft (resiliens) evnen til å håndtere stress, tilpasse seg utfordringer og gjenopprette indre balanse etter belastende opplevelser.

Traumereprosesseringsterapi: Revurdering av livsfortellingen

Traumereprosesseringsterapi gir ikke bare fordeler på nevrobiologisk nivå, men åpner også rom for revurdering og omstrukturering av klientens livsfortelling. Bevisst konfrontasjon med tidligere vanskeligheter gjør det mulig å forme et sunnere selvperspektiv, forstå egne emosjonelle reaksjoner og igangsette helingsprosessen.

Sitater fra Bessel van der Kolk understreker at trauma ikke bare er en hendelse fra fortiden; det er også et spor som hendelsen etterlater i sinn, hjerne og kropp.

"[...] trauma is not just an event that took place sometime in the past; it is also the imprint left by that experience on mind, brain, and body. This imprint has consequences: it changes the way we deal with the present.Trauma leads to a complete reorganization of the stimulus processing system by the mind and brain. It alters not only our way of thinking and what we think about, but also our entire capacity for thinking. We have found that helping trauma victims find words to describe what happened to them is crucial, but it is usually not enough. The act of telling one's story alone may not change the automatic physiological and hormonal responses occurring in the body, which remains hyper-vigilant, always ready for attack or assault. To truly change something, the body must learn that the danger has passed and it can start living in the present."

Terapeutisk prosess: Transformere utfordringer til muligheter for vekst

På denne måten fremmer traumereprosesseringsterapi dyp selvforståelse og utvikling av psykisk motstandskraft, samtidig som det skapes rom for å skrive et nytt kapittel i livsfortellingen. Gjennom modig konfrontasjon med fortiden kan vanskeligheter omformes til muligheter for personlig utvikling og selvrealisering. Denne prosessen åpner dørene til et mer komplett liv, med et nytt perspektiv, indre styrke og evnen til å forme egen lykke. 🌿

For mer informasjon:

• Assessment of a new self-rating scale for post-traumatic stress disorder - PubMed

• Post-traumatic stress disorder: the neurobiological impact of psychological trauma - PMC