Kan Terapi Være Skadelig? Om Retraumatisering og Pseudoterapi

---

I flere tiår har psykoterapi blitt betraktet som en av de mest effektive metodene for behandling av psykiske lidelser, støtte til emosjonell helse og fremming av personlig utvikling. En rekke kliniske studier og meta-analyser bekrefter dens effektivitet i å redusere symptomer på depresjon, angst, PTSD og personlighetsforstyrrelser (Lambert, 2013). Likevel finnes det bak disse suksessene et tema som sjelden omtales åpent situasjoner der psykoterapi ikke bare unnlater å hjelpe, men faktisk påfører skade.

Begrepet psykoterapeutisk skade omfatter både bivirkninger av terapi og mer alvorlige fenomener som retraumatisering, forverring av psykisk helse, avhengighet av terapeuten eller feil som følge av uetisk eller inkompetent terapeutisk praksis. I denne artikkelen utforsker vi dette temaet fra perspektivet til klinisk psykologi, psykiatri og forskning på terapiens effekt.

Terapi er ikke alltid trygt - hvor ligger problemet?

I offentligheten oppfattes terapi som et synonym for trygghet og profesjonell støtte. For eksempel bekrefter en studie av Munder et al. (2019), basert på en reanalyse av en meta-analyse av Cuijpers og kolleger (2018), den høye effekten av psykoterapi i behandling av depresjon hos voksne. Likevel viser forskningsdata at noen pasienter kan oppleve forverring av sin psykiske helse under eller etter psykoterapi.

Dette problemet kan ha flere årsaker:

• Feil valg av terapeutisk metode

• Manglende kompetanse hos terapeuten

• Åpning av traumatiske temaer for raskt

• Grenseoverskridelser i den terapeutiske relasjonen

• Pseudoterapier og alternative psykologiske metoder

  
  

Retraumatisering i psykoterapi

En av de mest alvorlige risikoene er retraumatisering gjenopplevelse av traumer som følge av feilaktig gjennomført terapi. Dette skjer når terapeuten introduserer smertefulle erfaringer for raskt eller klønete, uten å tilby et trygt og kontrollert rom eller tilstrekkelige verktøy for følelsesregulering (Van der Kolk, 2015).

Ikke all utforskning av vanskelige temaer er skadelig tvert imot er dette ofte nødvendig i god terapi. Problemet oppstår når:

• Klienten ikke er emosjonelt forberedt

• Terapeuten ikke oppdager tegn på emosjonell overbelastning

• Det mangler strategier for stabilisering etter timen

• Dissosiasjonsutløsende teknikker brukes uten forklaring og forberedelse

Forskning på traumeterapi viser tydelig at et trygt tempo og utvikling av selvreguleringsferdigheter på forhånd reduserer risikoen for retraumatisering (Briere & Scott, 2014).

Pseudoterapi - når hjelp blir farlig

Et like alvorlig problem er pseudoterapier – metoder uten vitenskapelig grunnlag, ofte utført av ukvalifiserte personer. I Europa og USA har praksiser som regresjonsterapi, Hellingers familiekonstellasjoner eller ulike “spirituelle terapier” blitt populære.

Selv om noen rapporterer kortvarig bedring, viser casestudier og forskningsanalyser betydelige risikoer:

• Induksjon av falske minner (Loftus, 1997)

• Emosjonell avhengighet av “terapeuten”

• Forverring av angst og dissosiative symptomer

• At klienter fravikes fra nødvendig profesjonell hjelp

Like farlig er alternative metoder som erstatter nødvendig medikamentell behandling ved alvorlige psykiske lidelser som schizofreni eller alvorlig depresjon.

Bivirkninger av psykoterapi - hva forskningen viser

I 2017 gjennomførte Rozental og kolleger en meta-analyse av 70 studier om negative effekter av terapi. De mest vanlige negative konsekvensene var:

• Økt angst og depresjon

• Økt selvkritikk

• Forverring av relasjoner

• Tap av håp om bedring

Disse effektene rammet oftest personer med traumer eller personlighetsforstyrrelser, der dårlig gjennomført terapi kan være destabiliserende.

Dysfunksjonelle terapeutiske relasjoner

Den terapeutiske relasjonen er grunnlaget for effektiv psykoterapi. Men dette er ikke alltid ivaretatt. Risikoene inkluderer:

• Emosjonelle overgrep – terapeuten påtar seg en autoritær rolle og ignorerer klientens behov.

• Grenseoverskridelser – f.eks. at terapeuten deler for mye personlig informasjon.

• Å skape avhengighet – når terapeuten svekker klientens autonomi og holder dem i terapi i årevis.

Slike situasjoner kan føre til sekundær traumatisering og forsterke usunne relasjonsmønstre (Gelso & Hayes, 2007).

Hvordan redusere risikoen for retraumatisering og skade?

Fra et moderne klinisk perspektiv er det viktig å:

• Utdanne klienter om deres rettigheter og etiske standarder

• Sikre sertifisering og faglig veiledning for terapeuter

• Oppdage tidlige tegn på emosjonell overbelastning

• Tilpasse tempo og metode til klientens toleranse

• Sørge for jevnlig faglig veiledning

• Innføre stabilisering før traumefokuserte intervensjoner (Herman, 1992)

Konklusjon

Psykoterapi er fortsatt et effektivt og verdifullt verktøy i behandling av psykiske utfordringer og personlig utvikling. Men som enhver intervensjon som påvirker psyken, innebærer den risiko. Temaer som retraumatisering, uetisk praksis og pseudoterapi krever større offentlig bevissthet og profesjonelt ansvar.

Ikke all psykoterapi er trygg. Terapi bør forstås som en profesjonell og evidensbasert metode som krever kompetanse, etikk og kontinuerlig refleksjon ikke som en universell løsning.