Frykt for Emosjonell Nærhet: Årsaker, Symptomer og Forsvarsmekanismer

---

Frykt for emosjonell nærhet er et psykologisk fenomen som påvirker mange mennesker og er knyttet til dypt forankrede frykter og tidligere erfaringer. I psykologien refererer emosjonell nærhet til å være åpen for å danne dype relasjoner med andre, men for noen mennesker blir slike relasjoner en kilde til angst og frykt. Årsakene til frykt for nærhet er varierte og stammer ofte fra traumatiske barndomsopplevelser, som påvirker evnen til å danne og opprettholde relasjoner i voksen alder.

Årsaker til frykt for emosjonell nærhet:

Barndomstraumer: Negative barndomsopplevelser, spesielt de som er knyttet til forholdet til omsorgspersoner, kan påvirke den emosjonelle utviklingen. Emosjonell forsømmelse, fysisk eller psykisk mishandling, og mangel på tilstrekkelig støtte fra foreldre kan hindre et barn i å danne sunne tilknytninger. Ifølge tilknytningsteorien utviklet av John Bowlby er stabile og trygge bånd i barndommen avgjørende for evnen til å skape sunne relasjoner i voksen alder. Hvis du vil lære mer om dette, anbefales artiklene “Little t” Trauma, Trauma Is Still Trauma og PTSD and cPTSD – Challenges, Symptoms, and Therapeutic Approaches.

Beskyttelse mot å bli såret: Personer som har opplevd svik, avvisning eller andre smertefulle hendelser, kan utvikle forsvarsmekanismer for å unngå å bli såret igjen. Emosjonell nærhet blir en potensiell kilde til smerte fordi det å åpne seg for en annen person innebærer risikoen for å bli såret. For å unngå dette kan de bevisst eller ubevisst unngå dypere relasjoner.

Tilknytningsforstyrrelser: Barn som vokser opp i miljøer der forholdet til omsorgspersoner er ustabilt eller uforutsigbart, kan utvikle forstyrrede tilknytningsmønstre. Personer med en unnvikende tilknytningsstil, som som barn manglet emosjonell støtte, unngår ofte nærhet som voksne fordi de frykter at nære relasjoner vil bety tap av kontroll eller inntrenging i deres uavhengighet.

Hvilken atferd viser personer som er redde for nærhet?

Unngår forpliktelser: Personer som frykter nærhet, unngår ofte å forplikte seg til varige relasjoner. Noen ganger går de inn i forhold, men trekker seg raskt tilbake når forholdet blir mer intenst eller krever større engasjement. De opprettholder ofte emosjonell distanse og unngår dype samtaler.

Overdreven fokus på arbeid eller hobbyer: Å unngå emosjonelle forpliktelser kan komme til uttrykk som overdreven involvering i arbeid, hobbyer eller andre aktiviteter som avleder oppmerksomheten fra mellommenneskelige forhold. Disse personene foretrekker ofte aktiviteter som gir en følelse av kontroll, fremfor å engasjere seg i uforutsigbare relasjoner.

Ustabile forhold: For personer som unngår nærhet, er kortvarige og overfladiske forhold vanlige. Å bli i et slikt forhold på lang sikt ville kreve emosjonell åpenhet, noe som er for vanskelig for dem.

Unngår å snakke om følelser: Personer som frykter emosjonell nærhet, unngår ofte å snakke om følelsene sine både positive og negative. Åpen kommunikasjon om følelser er vanskelig for dem fordi det innebærer sårbarhet. De kan unngå å uttrykke sine emosjonelle behov og forvente at partneren eller den nære personen skal “vite” hva de trenger, noe som ofte fører til misforståelser og frustrasjon i relasjonen.

Aggresjon som forsvarsmekanisme: Frykten for emosjonell nærhet kan manifestere seg som aggresjon, som blir en måte å beskytte seg mot å bli såret på. I stedet for å uttrykke frykt eller følelser direkte, reagerer de med sinne eller fiendtlighet når forholdet blir dypere. Aggresjon fungerer som en barriere for å skyve den andre personen bort og unngå emosjonell nærhet, men i realiteten fører det til isolasjon og ødeleggelse av relasjonen.

Et eksempel på en pasient med frykt for emosjonell nærhet illustrerer hvordan komplekse traumer og barndomsopplevelser påvirker en voksens atferd. Et sentralt tilfelle er herr A, som led av tilknytningsforstyrrelser og hadde vansker i emosjonelle relasjoner.

Historien om herr A – Frykt for emosjonell nærhet som følge av traumatiske erfaringer

Herr A ble diagnostisert med borderline personlighetsforstyrrelse etter en rekke aggressive utbrudd som var for vanskelige å kontrollere i den terapeutiske fellesskapsbehandlingen. Hans historie dreier seg om traumatiske barndomsopplevelser, inkludert fysisk mishandling fra hans alkoholiserte far og oppgivelse fra moren. Hans tidlige liv var preget av minner om ekstrem vold, noe som påvirket utviklingen hans og evnen til å danne sunne relasjoner som voksen.

Tidlige år – Brutalitet og oppgivelse

Som barn opplevde herr A alvorlig brutalitet fra sin far, som var alkoholiker. Faren brukte regelmessig fysisk vold, og herr A følte at han måtte beskytte seg ved å trekke seg følelsesmessig tilbake. Under slike forhold hadde han ingen mulighet til å danne et trygt bånd til foreldrene, noe som formet hans syn på verden. I tillegg forlot moren familien da herr A var svært ung, noe som forsterket hans følelse av avvisning. Fraværet av en omsorgsfull tilknytningsfigur i barndommen gjorde at herr A ikke utviklet ferdigheter til å bygge sunne, tillitsfulle relasjoner.

En nøkkelhendelse i ungdommen var da han nesten drepte faren i et aggressivt utbrudd. Det mangeårige hatet mot faren, som mishandlet og avviste ham, eksploderte da herr A forsøkte å få svar på spørsmål som hadde plaget ham i årevis. Samtidig var han vitne til at faren seksuelt misbrukte et av søsknene hans, noe som ytterligere forsterket hans raseri. Denne opplevelsen kompliserte forholdet til søsknene, som han så på som passive tilskuere, ute av stand til å konfrontere faren. Under terapien ble det antydet at herr A selv også kunne ha vært offer for seksuelt misbruk fra faren, men disse minnene var fortrengt.

Ungdomstid og destruktive mestringsstrategier

I ungdomsårene bodde herr A i fosterhjem og internatskoler, der han fortsatte å oppleve vold, inkludert seksuelle overgrep. Disse erfaringene styrket troen på at vold og trusler var de eneste effektive måtene å håndtere emosjonell smerte og trusler på. I ung alder var han allerede kjent i lokalsamfunnet som en person som brukte vold for å kontrollere andre, noe som ga ham en følelse av trygghet. På denne måten unngikk han enhver form for emosjonell nærhet, da den var forbundet med fare.

I voksen alder overførte herr A disse mønstrene til familielivet. Ekteskapet hans var preget av både fysisk og emosjonell vold. Han brukte brutale metoder mot kona og barna, og kontrollerte dem gjennom frykt. Etter hvert førte hans aggressive atferd til at politi og barnevern grep inn. Han ble siktet for vold i hjemmet og seksuelle overgrep mot barn. Til slutt ble han fengslet, og kona hans søkte skilsmisse.

Den terapeutiske prosessen – Å oppdage røttene til frykten for nærhet

Under terapitimer begynte herr A å oppdage at hans sinne og aggressivitet stammer fra en dypt forankret frykt for emosjonell nærhet. Hans måte å håndtere følelser på involverte å skyve folk bort gjennom vold, ettersom nærhet var assosiert med smerte og trussel. I terapien innså han gradvis at frykten hans ikke var knyttet til reell fare, men til uløste barndomstraumer.

Hvert forsøk på å åpne seg følelsesmessig utløste enorm frykt for å bli såret. Emosjonell nærhet var assosiert med muligheten for å gjenoppleve avvisningen eller volden han hadde opplevd fra foreldrene sine. Gjennom terapi oppdaget han at volden hans ikke var et tegn på styrke, men en måte å unngå å bli såret på og å kontrollere omgivelsene sine.

Endring av mestringsstrategier – Bygge nærhet

En av de største utfordringene for herr A var å lære nye, sunnere strategier for å håndtere følelser og nærhet. Han innså at hans tidligere metoder med å unngå emosjonell nærhet gjennom vold ikke førte til ekte trygghet, men forsterket isolasjonen hans. Terapien hjalp ham å se at han kunne reagere på følelser på en annen måte, og at vold ikke var det eneste verktøyet for å håndtere frykten for nærhet.

Herr A begynte gradvis å arbeide med å bygge et forhold til sin partner. Innledningsvis var forholdet fylt med konflikter fordi hvert forsøk på emosjonell nærhet utløste hans aggressivitet. Partneren søkte nærhet, noe som igjen utløste hans frykt og behov for forsvar. Gjennom terapi begynte begge å forstå sine atferdsmønstre bedre. Herr A lærte at han kunne uttrykke følelsene sine uten vold, og partneren forstod hvordan hun kunne kommunisere med ham uten å utløse defensive reaksjoner.

Omorganisering av tilknytningsstil – Slutten på terapien

Ved slutten av terapien gjorde herr A betydelige fremskritt i å omorganisere sin tilknytningsstil. Hans opprinnelige strategi med å unngå nærhet gjennom vold og kontroll begynte å vike for mer adaptive måter å håndtere følelser på. Gjennom terapien forstod han at emosjonell nærhet ikke nødvendigvis er en trussel, men kan gi fordeler. Han begynte å gjenkjenne følelsene sine bedre og arbeide med å kontrollere aggressive impulser.

Selv om prosessen ikke var lett og krevde betydelig innsats, ga terapien ham mulighet til å bygge et grunnlag for sunnere emosjonelle relasjoner. Hans frykt for nærhet ble svakere, og herr A lærte å danne relasjoner basert på tillit og kommunikasjon fremfor frykt og vold. Selv om han fortsatt hadde arbeid foran seg med å bearbeide barndomstraumer, inkludert vold og seksuelle overgrep, ga terapien ham verktøy til å bygge et sunnere emosjonelt liv.

Hva er de mulige konsekvensene av frykt for nærhet?

• Ensformighet: Til tross for å unngå nærhet, opplever personer med denne frykten ofte følelser av ensomhet. Å unngå dype, emosjonelle relasjoner fører til isolasjon, og mangelen på ekte nærhet med andre kan skape en følelse av tomhet og mangel på sosial støtte. Denne kroniske ensomheten kan bidra til utvikling av depresjon eller andre psykiske helseproblemer.

  
  

• Relasjonsproblemer: Frykt for nærhet fører ofte til vansker med å danne tilfredsstillende relasjoner. Partnere til personer som unngår nærhet kan føle frustrasjon over at de ikke kan skape en dypere emosjonell forbindelse, noe som kan føre til konflikter og misforståelser. Over tid kan slike relasjoner falle fra hverandre, noe som igjen forsterker den unngående personens tro på at dype relasjoner er en kilde til lidelse.

Hvordan takle frykt for nærhet?

Psykodynamisk terapi: Psykodynamisk terapi fokuserer på å avdekke de ubevisste kildene til frykt, spesielt i konteksten av tidlige relasjoner med omsorgspersoner. Målet med denne terapien er å forstå hvorfor personen unngår nærhet og hvilke tidligere hendelser som påvirker deres nåværende atferd. Å arbeide med en terapeut kan hjelpe med å bearbeide barndomstraumer og endre destruktive atferdsmønstre.

Kognitiv atferdsterapi (CBT): CBT er en populær terapiform som fokuserer på å identifisere negative tanker og overbevisninger knyttet til nærhet. Personer med frykt for nærhet kan ha nytte av CBT ved å forstå sine tanker og lære nye, mer adaptive måter å reagere på emosjonell nærhet på. Målet er å endre reaksjoner på fryktfølelser ved å innføre mer positive tanke- og atferdsmønstre.

Øve på åpen kommunikasjon: Å lære å snakke åpent om følelser kan bidra til gradvis å overvinne frykt for nærhet. Personer med dette problemet unngår ofte samtaler om følelser, men å praktisere åpen kommunikasjon med en partner eller terapeut kan hjelpe dem å bli mer komfortable med nærhet. Det er viktig at disse samtalene skjer gradvis og i et støttende miljø.

Konklusjon:

Frykt for emosjonell nærhet er et komplekst fenomen som har sine røtter i tidlige livserfaringer, spesielt knyttet til relasjoner med omsorgspersoner. Personer med dette problemet viser ofte unngåelse av emosjonell involvering, noe som kan føre til relasjonsproblemer og følelser av isolasjon. Terapi, åpen kommunikasjon og arbeid med selvfølelse kan hjelpe individer til gradvis å åpne seg for emosjonell nærhet med andre.

Mer informasjon:

1. Purnell, C. "The Application of the Dynamic-Maturational Model of Attachment to Psychotherapy and Some Reflections on Practice".

2. Crittenden, P. M. & Landini, A. (2011). Assessing Adult Attachment: A Dynamic-Maturational Approach to Discourse Analysis. New York: Norton.

3. Purnell, C. (2011). "The Application of the Dynamic-Maturational Model of Attachment to Psychotherapy and Some Reflections on Practice." Attachment: New Directions in Psychotherapy and Relational Psychoanalysis.

4. Bowlby, J. (1988). A Secure Base. London: Tavistock/Routledge.