Hvorfor Vi Noen Ganger Saboterer Gode Ting – og Hva Traumer Har med Det å Gjøre

---

Mange mennesker legger merke til et forvirrende mønster i livet sitt: akkurat når ting begynner å gå bra, en sunn relasjon, fremgang i karrieren eller større emosjonell stabilitet, virker det som noe inni dem begynner å forstyrre det. De prokrastinerer, trekker seg tilbake, skaper konflikter eller mister plutselig motivasjonen.

Utenfra kan dette se ut som latskap, mangel på disiplin eller «frykt for suksess». Men psykologisk forskning tyder på at noe dypere ofte ligger bak. Svært ofte er det som ser ut som selvsabotasje, faktisk hjernens forsøk på å holde oss trygge.

Hjernen foretrekker det som er kjent - selv om det er smertefullt

Et av de viktigste prinsippene i nevrovitenskap er at hjernen prioriterer forutsigbarhet fremfor lykke. Nervesystemet skanner kontinuerlig etter trusler og forsøker å opprettholde indre stabilitet, en prosess kjent som homeostase. Hvis noen vokste opp i et miljø hvor trygghet, ro eller emosjonell nærhet var inkonsekvent eller fraværende, vil nervesystemet ha tilpasset seg dette miljøet. Kaos, spenning eller emosjonell distanse kan ha blitt den “normale baselinen.”

Forskning innen utviklingspsykologi viser at tidlige relasjonelle erfaringer former våre indre arbeidsmodeller, forventninger om hvordan relasjoner og livssituasjoner vanligvis utvikler seg. Når noe uventet positivt oppstår: stabilitet, vennlighet eller emosjonell nærhet, kan hjernen oppleve det som ukjent, ikke automatisk som trygt. Og det ukjente kan aktivere trusselsystemet.

Traumer endrer hvordan nervesystemet oppfatter trygghet

Studier om traumer og kronisk stress viser at belastende tidlige erfaringer kan gjøre hjernens systemer for trusseldeteksjon mer sensitive, spesielt amygdala og tilknyttede stresskretser.

Personer med traumebakgrunn viser ofte:

• økt oppdagelse av potensielle trusler

• vansker med å skille mellom signaler om trygghet og fare

• sterkere stressreaksjoner på tvetydige situasjoner

I praksis betyr dette at nervesystemet kan reagere på positive endringer som om de representerer en potensiell risiko. Når livet blir roligere, tryggere eller mer stabilt enn det nervesystemet forventer, kan en ubevisst alarm bli aktivert.

Hjernen kan begynne å stille spørsmål som:

• Dette føles annerledes. Er noe galt?

• Er denne roen ekte eller midlertidig?

• Bør jeg forberede meg på at noe dårlig kan skje?

Uten bevisst intensjon kan personen begynne å gjenskape det emosjonelle miljøet nervesystemet kjenner best.

Selvsabotasje som en reguleringsstrategi

Fra et traumebevisst perspektiv fungerer atferd som ser destruktiv ut ofte som reguleringsstrategier. Eksempler inkluderer:

• å starte konflikter i stabile relasjoner

• å trekke seg tilbake når nærhet øker

• å prokrastinere når nye muligheter oppstår

• å gi opp mål rett før man lykkes

Disse handlingene kan ubevisst gjenopprette en kjent emosjonell tilstand. Med andre ord kan nervesystemet foretrekke et kjent ubehag fremfor en ukjent ro. Psykologer omtaler dette noen ganger som traumerepetisjon eller repetisjonstvang, et mønster hvor mennesker gjenskaper elementer fra tidligere emosjonelle erfaringer, ikke fordi de ønsker å lide, men fordi systemet deres har lært å fungere under slike forhold.

Rollen til implisitt hukommelse

En annen viktig mekanisme involverer implisitt hukommelse, emosjonelle og kroppslige minner som lagres utenfor bevisst bevissthet. Traumatiske eller svært stressende opplevelser blir ofte lagret i sensoriske og emosjonelle systemer snarere enn i narrativ hukommelse. På grunn av dette kan visse situasjoner, inkludert positive situasjoner som nærhet, suksess eller synlighet, aktivere gamle fysiologiske reaksjoner uten at personen forstår hvorfor.

Kroppen kan reagere med:

• angst

• spenning

• emosjonell nedstenging

• unngåelsesatferd

Personen kan da konkludere: «Noe med denne situasjonen føles feil.» Men reaksjonen kommer ofte fra tidligere betinging, ikke fra reell fare i nåtiden.

Hjernen prøver å beskytte deg

Å forstå denne mekanismen endrer hvordan vi tolker selvsabotasje. Det handler sjelden om mangel på viljestyrke. Oftere reflekterer det et nervesystem som har lært, ofte veldig tidlig, at stabilitet, nærhet eller suksess kan bli etterfulgt av skuffelse, tap eller skade. Når ting begynner å gå bra, kan hjernen derfor forsøke å gjenvinne kontroll ved å avbryte prosessen.

Paradoksalt nok kan det føles tryggere å sabotere gode ting enn å risikere uventet smerte.

Heling betyr å utvide nervesystemets definisjon av trygghet

Traumerehabilitering og mange moderne terapeutiske tilnærminger, inkludert somatiske terapier, traumefokusert psykoterapi og tilknytningsbasert arbeid, har som mål å hjelpe nervesystemet gradvis tåle positive opplevelser. Dette innebærer å lære at:

• ro kan være trygg

• nærhet ikke alltid fører til skade

• stabilitet kan vare over tid

• suksess ikke nødvendigvis fører til tap

Over tid gjør gjentatte trygge erfaringer det mulig for hjernen å oppdatere sine forventninger til verden. “STOPP-knappen” blir mindre automatisk. Og nervesystemet kan gradvis lære at gode ting ikke nødvendigvis betyr fare.

Kilder:

• Anda, R. F., et al. (2006). The enduring effects of abuse and related adverse experiences in childhood. European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience.

• Van der Kolk, B. (2014). The Body Keeps the Score: Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma.

• LeDoux, J. (2012). Rethinking the emotional brain. Neuron.

• Schore, A. N. (2001). Effects of early relational trauma on right brain development. Infant Mental Health Journal.

• Ehlers, A., & Clark, D. (2000). A cognitive model of posttraumatic stress disorder. Behaviour Research and Therapy.

• Brewin, C. R. (2014). Episodic memory, perceptual memory, and their interaction: Foundations for a theory of posttraumatic stress disorder. Psychological Bulletin.