Hvorfor Trener Noen for Hardt? Psykologien Bak en Destruktiv Treningsrelasjon
Trening forbindes vanligvis med helse. Vi vet at regelmessig fysisk aktivitet kan forbedre humøret, støtte hjerte- og karhelsen, øke fysisk styrke og bidra til bedre psykisk velvære. Trening kan også påvirke hvordan vi oppfatter kroppen vår og våre egne fysiske ferdigheter. Nyere metaanalyser viser at fysisk aktivitet blant annet kan bidra til bedre fysisk selvfølelse, opplevd kompetanse og opplevelsen av egen fysisk kapasitet.
Hvorfor kan trening da noen ganger bli destruktivt?
Hvorfor fortsetter noen å trene selv når de er utslitte, skadet eller tydelig trenger restitusjon? Hvorfor kan det å hoppe over én treningsøkt føre til skyldfølelse eller angst? Og hvorfor kan noen føle at de må trene, selv om treningen ikke lenger gir dem glede?
Svaret er vanligvis mer komplisert enn at personen bare er «for motivert». Det finnes ingen enkelt psykologisk profil for mennesker som trener for mye. For noen er atferden sterkt knyttet til kroppsbilde eller utfordringer knyttet til mat og spising. For andre kan den være forbundet med perfeksjonisme, selvfølelse, emosjonsregulering, behovet for kontroll eller et forsøk på å flykte fra vanskelige indre opplevelser. Biologiske disposisjoner kan også spille en rolle ved å påvirke hvor belønnende fysisk aktivitet oppleves, og hvor sterkt en person trekkes mot bevegelse.
Det er også viktig å skille mellom et høyt treningsvolum og kompulsiv trening. En idrettsutøver kan trene mange timer i uken og samtidig ha et sunt forhold til trening. Det som er mer relevant, er om personen klarer å være fleksibel. Kan de hvile når kroppen trenger det? Kan de endre treningsplanen? Kan de droppe en treningsøkt uten å oppleve uforholdsmessig skyld eller angst? Og viktigst av alt: klarer de å velge å ikke trene?
Når trening blir en måte å regulere følelser på
Et av de mest interessante psykologiske aspektene ved overdreven trening er sammenhengen mellom trening og emosjonsregulering. Trening påvirker faktisk hvordan vi føler oss. Fysisk aktivitet kan redusere stress og spenning, dempe angst og påvirke både humør og aktiveringsnivå. Dette er vanligvis en av fordelene ved fysisk aktivitet. Problemet kan oppstå når trening blir den viktigste, eller eneste, strategien en person bruker for å håndtere vanskelige følelser.
Forskning viser en sammenheng mellom vansker med emosjonsregulering og kompulsiv trening. I en prospektiv studie av 572 ungdommer som ble fulgt over 12 måneder, fant forskerne at dysfunksjonell emosjonsregulering kunne forutsi senere kompulsiv trening, også etter at det opprinnelige nivået av kompulsiv trening var tatt i betraktning. Forskerne foreslo at kompulsiv trening kan fungere som en uhensiktsmessig strategi for å regulere følelser. Det kan oppstå en selvforsterkende sirkel. Personen opplever angst, sinne, tristhet, skam eller emosjonell spenning, går ut og løper eller gjennomfører en hard treningsøkt, og opplever deretter en midlertidig lettelse. Neste gang en lignende følelse oppstår, blir det dermed mer sannsynlig at personen igjen tyr til trening.
Det er ikke noe galt i at bevegelse hjelper oss med å føle oss bedre. Problemet oppstår når trening blir nødvendig for å opprettholde emosjonell balanse. Personen kan gradvis slutte å utvikle andre måter å håndtere vanskelige opplevelser på fordi treningen fungerer raskt og effektivt. I stedet for å stoppe opp og undersøke hva de egentlig føler og trenger, tar de automatisk på seg løpeskoene. Etter hvert handler spørsmålet kanskje ikke lenger om «Har jeg lyst til å trene i dag?», men om «Hvordan skal jeg klare meg hvis jeg ikke trener i dag?».
Noen ganger løper vi ikke mot noe, men bort fra noe
Dette blir spesielt interessant når vi ser på trening fra et perspektiv knyttet til unngåelse. Tenk deg en person som har hatt en vanskelig dag. Kanskje de har kranglet med partneren sin, blitt kritisert på jobb eller opplevd en situasjon som vekket følelser av avvisning eller utilstrekkelighet. De kommer hjem, føler seg emosjonelt overveldet og går umiddelbart ut for å løpe.
Under løpet blir oppmerksomheten rettet mot tempo, pust, distanse og kroppslige fornemmelser. Tankene blir mer organiserte, og intensiteten i følelsene reduseres. Etter treningen føler personen seg roligere. Løpet ga faktisk en lettelse. Men hva skjedde med den opprinnelige følelsen? Kanskje den bare ble utsatt.
Hvis dette mønsteret gjentas ofte nok, kan trening bli en form for unngåelse av indre opplevelser. I stedet for å lære at vanskelige følelser kan oppleves, forstås og gradvis tolereres, lærer personen at ubehagelige indre tilstander må endres så raskt som mulig. Dette er en viktig forskjell, fordi emosjonsregulering og emosjonell unngåelse ikke er det samme.
Sunn regulering kan for eksempel innebære at jeg er stresset, trener, føler meg bedre etterpå og deretter går tilbake til situasjonen og forholder meg til det som skjedde.
Unngåelse ser annerledes ut. Jeg trener fordi jeg ikke klarer å tåle det jeg føler, og hovedformålet med treningen er å komme bort fra selve følelsen. Atferden kan se helt lik ut utenfra. Psykologisk kan den likevel ha en helt annen funksjon.
Kan intens trening ha sammenheng med dissosiasjon?
Dissosiasjon er et annet begrep som kan være relevant, særlig når vi snakker om mennesker som har opplevd overveldende eller traumatiske erfaringer. Samtidig er det viktig å være forsiktig her, fordi forskningen ikke viser at overdreven trening generelt er en form for dissosiasjon.
Dissosiasjon kan innebære redusert kontakt med egne følelser, kroppen, omgivelsene eller opplevelsen av selvet. Hos noen mennesker kan vanskelige erfaringer føre til en tendens til å koble seg fra egne indre tilstander i stedet for å være i kontakt med og bearbeide dem. For en person med et slikt mønster kan intens fysisk aktivitet noen ganger gjøre det lettere å rette oppmerksomheten mot kroppslige eller ytre opplevelser fremfor den emosjonelle erfaringen. Kroppen er sterkt aktivert, oppmerksomheten er rettet mot prestasjonen, og det blir mindre mental plass til vanskelige tanker eller følelser.
Dette betyr selvfølgelig ikke at alle som løper i en time dissosierer. Det betyr heller ikke at trening forårsaker dissosiasjon. For enkelte mennesker, særlig de som allerede har vansker med å være i kontakt med sitt emosjonelle indre liv, kan intens trening likevel bli en ytterligere måte å distansere seg fra indre ubehag på. Derfor kan det være mer nyttig å spørre ikke bare «Hvor mye trener jeg?», men også «Hva skjer i meg når jeg stopper?». Hvis det å stoppe treningen fører til at følelser som tidligere ikke var så tydelige plutselig blir svært merkbare, kan dette være psykologisk viktigere informasjon enn selve antallet kilometer personen løper.
Behovet for kontroll
Et annet vanlig psykologisk mønster handler om kontroll. Når livet oppleves uforutsigbart, kan kroppen bli et område hvor kontroll føles mulig. Vi kan ikke kontrollere hva partneren vår tenker om oss, om arbeidsgiveren vår setter pris på oss, hva som skjer i familien eller hvordan vi kommer til å føle oss emosjonelt. Vi kan derimot kontrollere treningsplanen, antall kilometer vi løper, hvor mye vi løfter, hvor mye vi spiser eller tallet på vekten. Dette kan gi en sterk følelse av trygghet.
For en person som strever med usikkerhet, kan strenge regler rundt trening i begynnelsen gi struktur. Problemet oppstår når strukturen gradvis begynner å kontrollere personen i stedet for å hjelpe dem. Dette er en av grunnene til at hvile kan bli psykologisk vanskelig. En restitusjonsdag er ikke lenger bare en dag uten trening. Den kan begynne å representere tap av kontroll, skyldfølelse eller frykt for å falle bak. Personen kan vite intellektuelt at restitusjon er nødvendig, samtidig som hvile emosjonelt oppleves som noe farlig eller uakseptabelt.
Når disiplin blir en del av selvfølelsen
Et annet viktig aspekt er selvfølelse. Trening kan faktisk forbedre hvordan vi oppfatter kroppen vår og våre fysiske ferdigheter. Dette er en av de positive psykologiske effektene av fysisk aktivitet. Forskning viser forbedringer i ulike aspekter av fysisk selvoppfatning etter intervensjoner basert på fysisk aktivitet, selv om effekten varierer mellom ulike grupper og typer intervensjoner.
Det finnes imidlertid en viktig forskjell mellom at trening bidrar til en sunn selvfølelse og at trening blir selve grunnlaget for egenverdi. For noen mennesker blir prestasjoner en måte å bevise overfor seg selv at de er verdifulle. De kan føle seg kompetente når de setter en ny personlig rekord, gjennomfører en krevende treningsøkt eller følger en streng plan. Problemet oppstår når det motsatte blir vanskelig å tåle.
Hvis jeg bare føler meg bra med meg selv når jeg er produktiv, disiplinert, attraktiv eller fysisk sterk, kan hvile begynne å føles som et nederlag. Da kan selvfølelsen bli svært sårbar fordi den avhenger av at personen kontinuerlig opprettholder et bestemt prestasjonsnivå. Personen tenker ikke lenger bare: «Jeg er stolt over at jeg er sterk.» Den underliggende overbevisningen kan bli: «Jeg er verdifull fordi jeg er sterk.» De to setningene kan høres like ut, men psykologisk betyr de noe helt forskjellig. I det første tilfellet er fysisk kapasitet én del av personens identitet. I det andre blir den et bevis på personens verdi.
Dette kan være en av forklaringene på hvorfor noen fortsetter å trene lenge etter at treningen har sluttet å være lystbetont. De trener ikke lenger bare kroppen. De forsøker å opprettholde en bestemt versjon av seg selv.
Perfeksjonisme kan gjøre «godt nok» nesten umulig
Perfeksjonisme er en annen viktig faktor. En person med perfeksjonistiske tendenser kan stille svært høye krav til seg selv og samtidig være spesielt kritisk når kravene ikke blir nådd. Trening kan da bli et prosjekt som aldri tar slutt, fordi det alltid finnes noe som kan forbedres. Kroppen kan bli sterkere, slankere eller mer utholdende, samtidig som den indre standarden flyttes videre.
En systematisk gjennomgang og metaanalyse publisert i 2025 fant en signifikant sammenheng mellom perfeksjonisme og kompulsiv trening. På tvers av syv studier med totalt 3117 deltakere var både generell perfeksjonisme og ulike aspekter av perfeksjonisme forbundet med høyere nivåer av kompulsiv trening. Forskerne understreket samtidig at de fleste tilgjengelige studiene var tverrsnittsstudier, og at resultatene derfor ikke kan bevise at perfeksjonisme direkte fører til kompulsiv trening. Dette skillet er viktig.
Perfeksjonisme betyr ikke automatisk at en person har et destruktivt forhold til trening, og en ambisiøs person trenger ikke å trene kompulsivt. Men når høye krav kombineres med sterk selvkritikk og vansker med å akseptere feil eller egne begrensninger, kan trening bli enda et område hvor personen konstant føler at de ikke gjør nok. Den indre standarden blir vanskelig å tilfredsstille fordi «bra» aldri føles som bra nok.
Hva med genetikk?
Det er naturlig å lete etter en biologisk forklaring, særlig når noen ser ut til å ha et uvanlig sterkt behov for fysisk aktivitet. Genetikk ser faktisk ut til å påvirke fysisk aktivitetsnivå. Familie- og tvillingstudier viser at individuelle forskjeller i fysisk aktivitet har en betydelig arvelig komponent, selv om estimatene varierer avhengig av hvordan aktiviteten måles. I en gjennomgang av forskningen ble arveligheten for fysisk aktivitet målt med akselerometere estimert til omtrent 51 til 56 prosent.
Dette betyr imidlertid ikke at det finnes et «gen for treningsavhengighet». Fysisk aktivitet er en kompleks atferd som påvirkes av mange biologiske og miljømessige faktorer. Forskere undersøker blant annet genetiske mekanismer knyttet til motivasjon, belønning og aktivitetsnivå, men det finnes i dag ikke tilstrekkelig evidens til å si at bestemte gener avgjør om en person vil utvikle et kompulsivt forhold til trening.
Gener kan blant annet påvirke temperament, belønningssensitivitet, preferanser for aktivitet eller sårbarhet for kompulsiv atferd, men de virker alltid sammen med erfaringer og miljø.
Dette skillet er viktig fordi biologisk sårbarhet ikke betyr psykologisk skjebne. En person kan ha et naturlig sterkt behov for fysisk aktivitet og samtidig utvikle et svært sunt forhold til trening. En annen person, som kanskje ikke er spesielt atletisk, kan utvikle rigide og kompulsive treningsmønstre på grunn av kroppsbildeproblemer, perfeksjonisme, emosjonell belastning eller andre psykologiske faktorer.
Hvorfor kan trening bli så sterkt forsterkende?
Det finnes også en biologisk forklaring på hvorfor trening kan bli en så effektiv måte å håndtere ubehag på. Fysisk aktivitet påvirker flere nevrobiologiske systemer som er involvert i belønning og humør. Løping er blant annet forbundet med endringer i kroppens endogene opioider og endocannabinoider, noe som kan bidra til de behagelige opplevelsene som noen beskriver som «runner's high». Disse biologiske effektene kan gjøre trening genuint belønnende.
Dermed oppstår en interessant psykologisk situasjon. En person begynner å trene fordi de opplever emosjonelt ubehag, føler seg bedre etter treningen og blir deretter mer tilbøyelige til å trene neste gang de opplever en lignende tilstand. Atferden blir forsterket fordi den fører til en ønsket endring i personens indre tilstand. Dette betyr ikke automatisk at det foreligger en klinisk avhengighet. «Treningsavhengighet» er fortsatt et omdiskutert begrep og er ikke formelt anerkjent som en egen diagnose i DSM-5 eller ICD. Forskere diskuterer fortsatt hvordan fenomenet bør defineres og hvordan det skal skilles fra kompulsiv trening, særlig trening som forekommer i forbindelse med spiseforstyrrelser.
Selve mekanismen er likevel viktig: Atferd som pålitelig reduserer ubehag eller gir en belønning, kan over tid bli stadig vanskeligere å gi slipp på.
Forskjellen mellom hard trening og destruktiv trening
Intens trening er ikke nødvendigvis usunt.
En idrettsutøver kan like krevende treningsøkter, ha ambisiøse mål og bevisst presse sine fysiske grenser, samtidig som de har et fleksibelt forhold til trening. De kan ha restitusjonsdager, endre programmet når det er nødvendig og forstå at hvile er en del av fremgangen. Problemet er derfor ikke intensiteten i seg selv. Det som er viktigere, er personens psykologiske forhold til atferden.
Et bekymringsfullt mønster kan oppstå når noen regelmessig trener til tross for skade eller sykdom, opplever sterk skyldfølelse når de ikke kan trene, blir svært engstelige når rutinene blir forstyrret, bruker trening for å kompensere for mat eller organiserer hele livet rundt trening på en måte som påvirker relasjoner, arbeid, søvn eller restitusjon. Et annet viktig tegn er tapet av opplevelsen av å kunne velge.
«Jeg elsker å trene, og jeg velger å gjøre det» er noe helt annet enn «Jeg vil egentlig ikke trene i dag, men jeg føler at jeg må». Den andre setningen forteller oss mye mer om den psykologiske funksjonen til treningen enn antall timer personen bruker på fysisk aktivitet. Hva skjer når treningen blir tatt bort? Et av de mest nyttige spørsmålene kan være hva som blir igjen når treningen fjernes. Hvis en person blir skadet og ikke kan trene på flere uker, hva skjer da med den psykiske tilstanden? Savner personen ganske enkelt bevegelsen? Eller begynner de å føle seg verdiløse, engstelige, skamfulle, rastløse eller helt fortapt? Lider de fordi kroppen ikke er i aktivitet, eller fordi de har mistet tilgangen til strategien de vanligvis bruker for å regulere følelsene sine? Dette kan fortelle oss mye.
Noen ganger handler overdreven trening ikke først og fremst om ønsket om en bedre kropp eller bedre prestasjoner. Det kan handle om ønsket om å oppnå en bestemt indre tilstand.
Treningen kan gi lettelse fra angst, skape avstand til smertefulle følelser, gi en følelse av kontroll, gi opplevelsen av mestring eller midlertidig beskytte mot følelsen av å ikke være god nok. I en slik situasjon er det ikke sikkert at det å si «du må trene mindre» løser det underliggende problemet. Hvis trening er personens viktigste måte å regulere emosjonelt ubehag på, kan det å ta bort treningen uten å utvikle andre mestringsstrategier gjøre personen enda mer overveldet.
Det psykologiske arbeidet må derfor ofte gå dypere. Det kan innebære å lære å tolerere vanskelige følelser, utvikle mer fleksible tankemønstre, skille egenverdi fra prestasjoner, utforske perfeksjonistiske overbevisninger og gradvis bli mer komfortabel med hvile og usikkerhet. Det kan også innebære å lære å kjenne forskjellen mellom å trene fordi kroppen ønsker eller trenger bevegelse, og å trene fordi sinnet ikke tåler det som dukker opp når man stopper.
Målet er ikke å bli mindre disiplinert
Det er ingenting galt med disiplin, ambisjoner eller gleden ved fysiske utfordringer. Disse egenskapene kan være svært verdifulle. Spørsmålet er om disiplinen forblir fleksibel. Et sunt forhold til trening gjør det mulig å jobbe hardt når kroppen er klar for det, men også å hvile når kroppen trenger restitusjon. Det gjør det mulig å glede seg over fremgang uten å bruke prestasjoner til å bevise sin egen verdi. Det gjør det mulig å bruke bevegelse som én måte å regulere følelser på, uten at den blir den eneste. Fremfor alt gir det rom for valg.
Trening kan være en måte å komme i kontakt med kroppen på, i stedet for å flykte fra den. Den kan bygge selvtillit uten å bli selve grunnlaget for identiteten. Den kan hjelpe oss med å regulere følelser uten at vi trenger å unngå dem. Kanskje er det derfor viktigste å huske at den samme treningsøkten kan være sunn for én person og psykologisk problematisk for en annen, avhengig av hvilken funksjon treningen har. Noen ganger trener vi fordi vi liker det kroppen vår er i stand til å gjøre. Andre ganger trener vi fordi vi er redde for hva vi kommer til å føle når vi stopper. Å forstå forskjellen kan være langt viktigere enn å telle hvor mange treningsøkter vi gjennomfører.
Kilder og referanser
Bills, E., Muir, S. R., Stackpole, R., & Egan, S. J. (2025). Perfectionism and compulsive exercise: A systematic review and preliminary meta-analysis. Eating and Weight Disorders, 30, 5.
Çakın, G., Juwono, I. D., Potenza, M. N., & Szabo, A. (2021). Exercise Addiction and Perfectionism: A Systematic Review of the Literature. Current Addiction Reports, 8, 144–155.
Goodwin, H., Haycraft, E., & Meyer, C. (2014). Emotion regulation styles as longitudinal predictors of compulsive exercise: A twelve month prospective study. Journal of Adolescence, 37(8), 1399–1404.
Zhang, X., & Speakman, J. R. (2019). Genetic Factors Associated With Human Physical Activity. Endocrinology, 160(4), 840–852.
Yang, Z., et al. (2024). Effects of Physical Activity Interventions on Physical Self-Perception in College Students: A Systematic Review and Meta-Analysis. Journal of Physical Activity and Health.
Zhang, Y., et al. (2024). Effects of physical exercise on body esteem among females: a meta-analysis. BMC Public Health, 24, 3387.
Wang, M., et al. (2026). The impact of exercise intervention on physical self-esteem of Chinese college students: a systematic review and meta-analysis. Frontiers in Psychology, 17, 1852169.
The relationship between compulsive exercise and emotion regulation in adolescents. (2012).
