“Død far” Syndromet – å Forstå den Psykologiske Påvirkningen av en Følelsesmessig og Fysisk Fraværende Far

---

I psykoanalytisk og traumelitteratur finnes det ikke noe etablert begrep som «Død far»-syndromet. Begrepet «Død mor»-syndromet ble introdusert av André Green for å beskrive de dype psykologiske konsekvensene av å ha en mor som, selv om hun er fysisk til stede, er følelsesmessig fraværende. Green utvidet ikke dette konseptet til farsskikkelsen, og fedres emosjonelle fravær har sjelden blitt utforsket like systematisk i klinisk teori. Men betyr det at farens fravær ikke har noen betydning? Absolutt ikke.

Hvorfor finnes det et «Død mor»-syndrom, men ikke et «Død far»-syndrom»?

• Moren er den primære tilknytningsfiguren – I klassisk psykoanalyse og tilknytningsteori spiller moren en grunnleggende rolle i å skape barnets trygge emosjonelle base. Hvis moren er emosjonelt "død", mister barnet sin grunnleggende følelse av eksistens.

• Faren trer ofte inn senere i identitetsdannelsen – Tradisjonelt forbindes farens rolle med struktur, separasjon og introduksjon til den ytre autoriteten.

• En depressiv eller emosjonelt fraværende mor skaper et dypere underskudd – Green skrev at en «psykisk død» mor tvinger barnet til å identifisere seg med tomhet, noe som fører til en opplevelse av «indre død».

Dette betyr imidlertid ikke at farens rolle i den psykologiske utviklingen er mindre viktig.

Fars emosjonelle og fysiske fravær – hvorfor begge deler betyr noe

Når man snakker om de psykologiske konsekvensene av en fraværende far, må man erkjenne at det ikke bare handler om emosjonelt fravær. Fysisk fravær gjennom forlatelse, død, skilsmisse eller kronisk utilgjengelighet former også barnets utvikling dypt. Ofte henger disse formene for fravær sammen og kan ikke skilles.

Fraværet av en far, både emosjonelt og fysisk, fratar barnet:

• En viktig identifikasjonsmodell, spesielt for sønner.

• Emosjonell trygghet, autoritet og struktur i tidlig utvikling.

• En følelse av retning og grenser i forhold til andre og omverdenen.

• Støtte i barnets prosess med å individuere seg og løsrive seg fra den primære morsbindingen.

Uten en farsskikkelse som er til stede og emosjonelt avstemt kan barnet slite med å definere hvor de selv slutter og verden begynner.

Hvis vi skulle snakke om et «Død far»-syndrom – hva ville det innebære?

Et slikt konsept ville beskrive emosjonelt og/eller fysisk fravær av faren, noe som fører til mangler i identitetsdannelse, grensesetting og opplevelse av egen handlekraft.

Noen forfattere har beskrevet lignende fenomener under andre navn:

• «Spøkelsesfaren» – en far som er fysisk til stede, men emosjonelt fraværende, uten oppmerksomhet eller tilknytning.

• «Skyggefaren» – en far som forlot familien, noe som får barnet til å bygge sin identitet rundt fravær og tomhet.

• «Den manglende autoriteten» – en far som var fraværende i viktige utviklingsfaser (f.eks. under en gutts ungdomstid).

Hvordan ville «Død far»-syndromet skille seg fra «Død mor»-syndromet?

• Tilknytningen til moren er primær, mens tilknytningen til faren er mer strukturerende og sosialiserende.

• Morens fravær fjerner barnets tilgang til følelseslivet, mens farens fravær fjerner struktur, identitet og retning.

• Morens emosjonelle fravær skaper tomhet, mens farens fravær fører til kaos og mangel på orientering.

Som følge av dette tenderer morens fravær til å føre til depressive tendenser, mens farens fravær kan føre til vansker med å definere seg selv i forhold til omverdenen.

Konsekvenser av en emosjonelt og/eller fysisk fraværende far i voksenlivet

Hos kvinner:

• Søker «farsfigurer» i emosjonelt utilgjengelige eller dominerende partnere.

• Sliter med emosjonelle grenser: Hvem er jeg? → Vansker med å skille seg emosjonelt fra andre.

• Lav selvfølelse: Er jeg god nok?

Hos menn:

• Usikkerhet rundt hva det vil si å «være en mann» – på grunn av mangel på en mannlig rollemodell.

• Frykt for autoritet og forpliktelse: Faren min veiledet meg aldri, så jeg vet ikke hvordan jeg skal lede.

• Unngåelse av ansvar: Jeg hadde ingen far, så jeg vet ikke hvordan jeg skal være en.

I begge tilfeller fører dette ofte til relasjonsvansker, frykt for intimitet – eller dens tvangspregede søken.

Bør dette temaet tas opp i terapi eller faglige fora?

Absolutt selv om det ikke nødvendigvis bør defineres som et eget syndrom, kan det fungere som en klinisk refleksjon parallelt med «Død mor»-syndromet. Et godt refleksjonsspørsmål for terapeuter kan være:

«I din kliniske praksis – møter du oftere konsekvenser av mors eller fars emosjonelle fravær? Hvordan skiller deres påvirkning seg hos pasientene?»

Oppsummering – hvorfor snakker vi ikke om et «Død far»-syndrom»?

Moren er det primære tilknytningsobjektet, så hennes fravær skaper eksistensiell tomhet. Faren representerer struktur, grenser og en bro til omverdenen hans fravær skaper desorientering og identitetsforvirring. Fars emosjonelle og fysiske fravær er en form for traume, men det viser seg klinisk på andre måter enn mors fravær. Dersom man skulle konseptualisere et «Død far»-syndrom, måtte det forankres i temaer som identitet, grensesetting og orientering i den ytre verden.

Kilder:

• Green, A. (1986). The Dead Mother. International Journal of Psychoanalysis, 67, 21–31.

• Bowlby, J. (1969/1982). Attachment and Loss. Vol. 1: Attachment. Basic Books.